Mio dio!

Antony and the Johnsons. For en opplevelse. For en overjordisk stemme, for et usannsynlig bra band, for et nærvær. Gåsehud, tårer i øynene, glede, sorg, beundring, varme. Imponert!

Antony lever virkelig opp til forventningene, og nå er jeg bare blitt enda mer glad i han og musikken han lager. Føler meg nesten litt forelsket.. I musikken altså :) Med en gang han begynte å synge skjønte jeg at konserten skulle bli en sjeldent bra konsert, stemmen hans er utrolig sår og samtidig sterk, det hele er så fascinerende at jeg ikke helt klarer å forklare det her. Mange musikere, inkludert flere strykere, en saksofon og et trekkspill, gjorde stemmen og sangene hans komplette, med en samstemhet av de sjeldne. Det hele ble akkopagnert av en kunst-performance kalt "Turning", utført av den New York-baserte kunstneren Charles Atlas. Ved bruk av to videokameraer og 13 kvinnelige modeller som etter tur stod på et platå som gikk sakte rundt og rundt, skapte han et bakteppe av de sjeldne. Bildene av hver av disse damene ble mikset sammen, manipulert i forskjellige farger og lys, og overført til et stort lerret bak bandet, live! Utrolig spennende! Dette er en spesiell event som bare er med Antony and the Johnsons på noen få konserter i Europa, blant annet i Roma, så jeg føler meg ganske priviligert.

Tror denne konserten kommer langt opp på min topp 10 konsert-liste. Faktisk helt opp på topp 3, lett. Ah, dette skal jeg leve på lenge!