Fredags-sysler

Fredag etter språkkurset dro jeg og møtte Alessandro for å gå på Villa Giulia, et av museene i Borghese parken. Denne villaen er tilholdssted for Museo Nazionale Etrusco, med dets samling av førromerske oldsaker fra det sentrale Italia, og ble opprinnelig bygd som landsted for pave Julius 3. Hagene rundt, med paviljonger og fontener er utrolig fin, og ble laget av Vignola, Vasari, Ammannati, med bidrag av Michelangelo. Museets samling var også imponerende, med gull- og bronsesmykker, sarkofager, redskaper, krukker og verktøy fra lenge før år null. En av de mest imponerende tingene vi så var Sarcofago degli Sposi (Mann og kone sarkofagen), et mesterverk fra 500-tallet f.Kr. som viser et avdød ektepar ved den evige banketten. Etter at vi var ferdige på museet dro vi ned til sentrum og møtte Marita, for å gå på Ristorante Afrika, en etiopisk/eritreisk restaurant som Alessandro veldig gjerne ville vise oss. (Han er jo halvt etiopisk.) Der spiste vi ekte afrikansk mat, med fingrene, og det var kjempegodt! Også denne gangen sang han et par italienske svisker for meg, mens vi gikk bortover gata midt i byen, og når folk så litt rart på oss sang han bare høyere:) Han er en snodig skrue han Alessandro, men veldig trivelig å henge med!

På kvelden hadde vi planer om å dra på Art Café som visstnok er et av Romas beste utesteder, hvor vi var blitt satt opp på en slags liste ved døra fordi en av guttene vi dro ut med hadde en kamerat som jobbet der, men vi kom ikke inn allikevel fordi hun ene så for ung ut. (Nei, det var faktisk ikke meg, men en søt bitteliten spansk jente som heter Christina!) Det var kanskje likegreit, for Art Café er veldig dyrt og veldig fancy, vi er mer glad i billige og avslappede steder. Alle dro hvert til sitt men Marita og jeg var ikke helt klare for å gi opp ennå, så vi vendte snutene mot gode gamle Fish&Chips og danset som gærne til LeTigre og Morrissey sammen med en haug italienske gærninger hele natten lang:) Fish&Chips slår aldri feil!

Teatro dell' Opera

Dette er det fantastiske teateret Marita og jeg var på sammen med teater-studentforeningen, etter anbefaling fra professor Aversano. Som jeg har skrevet tidligere, så vi en forestilling som inneholdt tre forskjellige historier, alt knyttet sammen av den samme Picasso-aktige designen på kostymer og kulisser. Det var veldig gøy å gjøre noe litt annerledes, og spennende å oppleve et ekte italiensk teater! Noe av det typiske for Teatro Italiano er at det har et nivå med sitterplasser på bakkenivå, og ellers balkong-aktige loggioni (gallerier) rundt hele (som du kan se på bildet), hvor man kunne sitte ganske privat og følge med. Marita og jeg satt i en sånn loggia, det gjorde nesten opplevelsen enda mer spesiell. Teateret hadde også et praktfullt kuppel-takmaleri, og en fantastisk lyskrone i taket som skapte en spesiell stemning. Hit tror jeg vi kommer til å gå igjen! Det er blant annet en Peer Gynt oppsetning her i november, og spør du meg er det en rimelig god grunn til å tilbringe høstferien i Roma!

Italiamesterskap i useriøsitet

Jippi! Eksamnene er gjennomført for denne gang! Det er helt utrolig deilig å være ferdig.. Selvom jeg har språkkurs en uke til så føler jeg virkelig at jeg har ferie nå, og den skal jeg nyte til det fulle fram til neste semester begynner!

Eksamen i seg selv var en selsom opplevelse. Både den skriftlige og den muntlige. På muntlig eksamen møter man jo opp tidlig, jeg møtte opp ni, så må man bare vente på sin tur, og jeg måtte vente helt til halv fem... Da var nervene allerede temmelig tynnslitte etter å ha hørt på en haug andre ha eksamen.. Men så gikk det bra! Professor Aversano var kjempekoselig og hjalp meg masse. Jeg stotra meg fram til en 24 av 30, det tilsvarer kanskje en C i Norge, og jeg er kjempestolt! Det hjalp kanskje litt at jeg er venn med Luca :)

Det viste seg at eksamen ikke bare er tortur-aktig, men også en ganske useriøs greie; alle som sitter i klasserommet og venter gjør jo allverdens andre ting; noen kliner, noen prater litt i mobiltelefon, andre prater med sidemannen, eller med mannen i helt andre enden av rommet, noen sitter og sier brava eller bravo til de som svarer riktig, og innimellom kommer det er par karer slentrende for å snakke med vennene sine som sitter og venter på eksamen. Professoren er ikke noe bedre selv, opptil flere ganger stoppet han midt i en eksaminering for å ta telefonen, som om det var det mest naturlige i hele verden.. Det rareste av alt det useriøse var nok da en fyr kom inn i klasserommet med en minnepinne som han spurte professoren om han kunne putte inn i pc’en hans, joda det var greit det, hun jenta som ble hørt måtte bare vente! Vet ikke helt hva han karen hadde på den minnepinna, men det virket ikke som om han og professoren kjente hverandre, så det hele var en smule merkelig.

Skriftelig eksamen var ikke noe bedre. Makan til useriøse greier har jeg ikke sett siden ungdomskolen i Norge, eller nei, kanskje barneskolen, det kan i hvert fall ikke sammenlignes med universitetssystemet vårt! Den skulle begynne kl. 10, men var vel ikke igang før 10.30, da kom fortsatt folk slentrende og for dem var det ikke noe stress å få ta eksamen, de fikk bare sitte litt lengre. Alle satt spredd rundt i klasserommet, noen helt ved siden av hveradre så de faktisk bare kunne lese hverandres svar, eller snakke litt sammen om spørsmålene, andre satt med bøker på fanget som de smugleste i kjapt hver gang den ene personen som passet på, (assistenten til foreleseren) så mye som bare snudde seg. Jeg så faktisk et par karer som byttet prøve, leste litt på hverandres, og byttet tilbake og skrev litt mer på sin egen... Herragud! Foreleseren i dette faget (Storia e critica del cinema) er en ung og veldig flink dame, og hun satt bare på kateteret under hele eksamen, og tok imot andre studenter som skulle få underskrevet noen papirer. Folk kunne gå på do når de ville, og om man ble tatt for juks bare lo man litt og sa scusa, så lo assistenten litt og så var det greit. Er det mulig? I Norge ville man blitt utestengt for resten av livet for så åpenlys juksing! Reglene våre er kanskje litt vel strenge, men takke meg til universitets-systemet i Norge likevel!

Professor Luca Aversano

Et av fagene jeg tar på universitetet nå er Storia della musica, og i det faget lærer vi om musikk fra 1500- til 1900-tallet, hovedsakelig om Renessanse-, Barokk-, Klassisk- og Romantisk stil. Jeg har egentlig aldri vært noe spesielt interessert i klassisk musikk, men nå skjønner jeg at jeg har gått glipp av noe! Det er faktisk veldig spennende å lære om forskjellige stilarter, komponister, instrumenter, og utviklingen gjennom periodene. I tillegg til bøker har vi som pensum en cd full av den viktigste klassiske musikken, som er stort sett det eneste jeg hører på for tiden! Favoritten foreløpig er Brahms Simfonia n. 3 :) På eksamen skal professoren min spille visse sanger og jeg må kunne svare på hvem det er, hva stykket heter, hva slags type stykke det er og fra hvilken periode det er. Det kan bli spennende! (Håper jeg får om Brahms, hehe)

Eksamen er muntlig og foregår foran alle de andre studentene som skal ha den samme eksamen.. Alle sitter i det samme rommet og ser og hører på den som har eksamen, noen småprater litt og noen leser, og det er jo ren tortur spør du meg! Det gir ingen som helst mening at de skal ha det sånn! Skolesystemet her nede er jo ganske merkelig på mange måter, og dette er kanskje det merkeligste. Jeg må også prate på italiensk, og det innebærer jo endel vanskeligheter bare det, så kommer denne tortur-metoden i tillegg, ikke så greit..

Professoren jeg har i Storia della musica heter Luca Aversano, og er litt rar, men på en veldig koselig måte. Jeg var innom kontoret hans for å spørre om et par ting angående den kommende eksamen, og han har en utrolig vennlig utstråling, sånn utstråling som noen mennesker bare har helt ubevisst. Professor Aversano spiller fiolin i Orchestra dell’ Università di Parma, og da jeg var på kontoret hans fortalte han meg at dette orkesteret skal holde konsert i Universitetets aula i Oslo i slutten av april! Konserten er et samarbeid mellom symfoniorkesteret ved universitetet i Oslo og universitetet i Parma sitt orkester, og så vidt jeg forstod skal de spille musikk av Verdi, og av en norsk komponist jeg ikke husker hva heter. Jeg håper jeg er hjemme da, for har veldig lyst til å dra, Aversano mente også jeg måtte komme og se dem! Samtidig spurte han meg om jeg kjente noen som bodde i Oslo eller i nærheten som kunne huse en til fire italienske studenter i fire dager, fra 26. april til 1. mai! Så hvis det er noen som trenger å praktisere litt italiensk, liker musikalsk ungdom, eller bare har mye hjerterom og/eller husrom er det bare å si ifra! (De som sa seg villig skulle få en stor Parmaskinke mente Aversano) Synes egentlig det var ganske koselig bare det å spørre! (Nå er i liksom venner, og det lover bra for eksamen..)

Her om dagen satt jeg på skolen og leste, i en lesesal med vinduer ut mot gangen så man kan se alle som går ut og inn, da Luca Aversano plutselig gikk forbi, smilte og hilste – vi er visst litt venner nå, vi har Oslo til felles – og da han kom tilbake kom han inn til meg og begynte å prate med meg, om en teater/ballett-forestilling som han lurte på om jeg ville være med på på fredag, jeg ble ganske paff for trodde han mente bare oss to, men paffheten forsvant da han fortalte at det var sammen med medlemmene i en slags teater-forening på skolen, og at flere Erasmus-studenter skulle være med. Phu! Vi gikk ut i gangen og han fortalte mer om denne forestillingen som skulle være på Teatro dell’Opera, et fantastisk italiensk teater. Det var et stykke delt opp i tre, med kostymer og kulisser designet av Picasso, og i følge Aversano vidunderlig musikk av blant andre Stavinskij. Mens vi stod og pratet om forestillingen tok han plutselig opp sekken og spurte om jeg ville lukte på den, jeg ble paff igjen, og svarte ja og luktet litt, det luktet rart, og han forklarte at han hadde trøfler i sekken som han skulle gi i gave til noen, tok de fram og viste meg dem, og sa at jeg måtte prøve trøfler, det var nemlig så utrolig godt. Litt av en spesiell professor! Jeg liker han veldig godt!

På Fredagen dro Marita og jeg på Teatro Dell’Opera, men det er en annen historie.. Følg med, følg med!

Castel St. Angelo-utflukt i bilder

Peterskirken i skumring
Koselige Alessandro utenfor

kaféen på Castel St. Angelo

Ponte St. Angelo sett fra taket

Marita og jeg i en av borggårdene

Utsikt mot Tiberen og den nydelige byen

Castel St. Angelo

I går møtte Marita og jeg min nye venn Alessandro! Sammen dro vi på det flotte Castel St. Angelo, en massiv festning som ble bygget i 139 e.Kr., og har navn etter visjonen pave Gregor den store hadde av erkeengelen Mikael på stedet. Den ble opprinnelig bygget som keiser Hadrians mausoleum og har hatt mange roller opp gjennom årene; som en del av keiser Aurelians bymur for å beskytte Vatikanstaten og paven, fengsel og festning i middelalderen, og tilfluktssted for paven i urolige tider. Alessandro har vært guide der i mange år, før han ble guide på Palazzo Barberini og han kan utrolig mye om tilsynelatende alt! Dette legger han villig i ut om omtrent hele tiden, så en liten norsk hjerne som prøver å forstå alt det italienske nesten kan bli litt matt! (men bare nesten). Jeg likte veldig godt denne praktfulle festningen, som inneholder hele 58 rom, noen dekorerte med Pompeii-fresker, Medici-emblemer og mytologiske scener, et rom som har fungert som rettsal, et tidligere bibliotek, skattekammer, fengselsceller og mausoleer. Til slutt ender man opp på en terrasse på taket, med en fantastisk utsikt over denne vakre byen. Alessandro var en god guide! Han fortalte historier og viste finurligheter ved freskemaleriene, han viste oss hvor paven gikk når han måtte flykte til festningen fra Vatikanet, fortalte om kunstnere og arkitekter, og han sang til og med noen italienske viser for oss!

Etter besøket i Castel St. Angelo dro vi på en liten kafé i nærheten som Alessandro gjerne ville vise oss, hvor de hadde en is-spesialitet, nemlig "Mela di strega", heksens eple, og da er det snakk om det giftige eplet til heksen i Snøhvit-eventyret, en svært mektig sjokoladeis-sak som smakte nydelig sammen med en liten caffé.

Ekskursjonen vår gikk så videre til Galleria Spada; et lite, men imponerende galleri rett ved Campo de' Fiori. Galleriet ligger i Palazzo Spada, som er laget av Bernini og Borromini, og har en spesielt vakker borggård full av duftende appelsintrær. Her er det et galleri av Borromini, som han med bruk av falskt perspektiv har fått til å virke fire ganger så langt som det egentlig er! Det var virkelig fascinerende!

Neste fredag har vi en ny avtale med Alessandro, da har vi tenkt oss til Museo Nazionale Etrusco i Villa Guilia og museet for moderne kunst. Og etter museene vil han ta oss med på Etiopisk restaurant! Jammen en trivelig fyr :)